Til tross for at Lacey Dunkan kun var midt i 20-årene og fortsatt bodde hjemme hos foreldrene sine, takket hun likevel ja til å være pleiemor for ikke mindre enn fire småjenter.
Den biologiske moren kunne ikke ta seg av dem lenger, og myndighetene mente Lacey ville være den rette til å ta seg av dem.
Den eldste av søstrene var fem år gammel, de to neste tvillinger og to år gamle, og den yngste kun ett år gammel.
Jenteflokken flyttet inn hos Lacey samme kveld som hun fikk henvendelsen, og i begynnelsen var de redde og engstelige. Hvilket nok ikke var så underlig, i og med de flyttet direkte inn i denne fremmede kvinnens hjem midt om natten.
Tiden gikk og barna slo seg til hos Lacey og foreldrene hennes. De trivdes og vokste opp med all den omsorg de kunne ønske seg. Inntil den biologiske moren en dag bestemte seg for at hun ville ha barna sine tilbake.
Det var lite myndighetene kunne gjøre med det og de måtte la moren få det som hun ville.
Lacey var sønderknust. Inntil en dag hun fikk en ny telefon fra myndighetene.
De spurte om hun kunne tenke seg å overta søstrene igjen?
Moren hadde innsett at hun ikke ville klare det denne gangen heller, og hadde selv foreslått å la Lacey overta ansvaret igjen.
Og ikke nok med det, denne gangen var hun villig til å la Lacey adoptere dem – hvis hun ville, selvfølgelig.
I tillegg til de fire jentene hadde moren fått en ny datter. Lacey skulle derfor ta vare på fem barn.
Og ikke nok med det – moren er gravid med en sjette pike – som også flytter inn med søstrene sine når den tid kommer!
Trykk LIKER for å vise din støtte til de som hjelper til når man ikke har mulighet selv. Og for Lecay som gjør at søstrene får vokse opp sammen.