Det er en ubeskrivelig vond følelse når noen vi er glad i blir syke. Vi ønsker å hjelpe, men samtidig føler man seg maktesløs.
Peter gikk i gjennom sitt verste mareritt da hans kone Laura falt om å ikke klarte å puste. Hun fikk et alvorlig astmaanfall og ble innlagt på sykehus.
Der ble hun liggende i syv dager, før hun til slutt døde.
Etter hendelsen skrev Peter et brev til sykehuset for å takke de som pleide hans kone i den vanskelige tiden.
Brevet delte han på internett og det har rørt en hel verden til tårer.
I brevet stod det følgende:
Når jeg forteller mine venner og familie om de syv dagene dere behandlet min kone, stopper de meg på det 15. navnet.
Navnene jeg forteller dem er leger, sykepleiere, spesialister, sosialarbeidere og rengjøringspersonalet som tok seg av min kone.
Jeg blir avbrutt med et spørsmål: “Hvordan husker du alle navnene?”
Svaret er enkelt: “Hvordan kan jeg glemme de?”
Hver eneste av dere behandlet min kone med en profesjonalitet, godhet og verdighet.
Når hun måtte få sprøyter, beklaget dere for smerten, selv om hun ikke kunne høre dere.
Når dere lyttet til hjerte og lungene hennes med stetoskop, dekket dere respektfullt over hvis blusen skled ned.
Dere tok en dyne over henne, ikke bare når kroppstemperaturen måtte reguleres, men også for at hun skulle få sove komfortabelt.
Dere tok også godt vare på foreldrene hennes.
Hjalp de med å sette seg i den ubehagelige hvilestolen på rommet, hentet drikke og svarte på alle de medisinske spørsmålene med en utrolig tålmodighet.
Som dere forstod, er min svigerfar også lege. Dere inkluderte han i behandlingen og det vet jeg at var svært viktig for han.
Og så, var det måten dere behandlet meg…
Jeg hadde aldri klart å finne styrke til å håndtere den tunge uken uten dere.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger dere kom inn i rommet og fant meg med hodet hengende ned, hvilende på hennes hånd. Og dere gjorde jobben deres uten å avbryte oss.
Jeg har heller ikke tall på hvor mange ganger dere hjalp meg å flytte hvilestolen så tett inntil min kone som mulig, til tross for alle rør og ledninger som var koblet til sengen hennes.
Alle gangene dere spurte meg om det var noe jeg trengte. Alt fra mat, drikke, rene klær eller en varm dusj.
Eller alle gangene dere spurte om jeg ønsket en bedre forklaring på den medisinske behandlingen, eller bare noen å snakke med.
Alle gangene dere klemte meg og hjalp meg når jeg var helt knust.
Dere tok dere tid til å lytte og se på bildene jeg hadde av Laura og alt jeg hadde skrevet om henne.
Alle gangene dere kom med dårlige nyheter, men viste en enorm medfølelse.
Eller den gangen jeg smuglet inn katten vår, Cola, for å la den ta farvel med Laura en siste gang. Da så dere “ingenting”.
Det er også et øyeblikk jeg aldri vil glemme.
Det var den siste dagen, da vi ventet på at organene til Laura skulle sikres for organdonasjon. Da ønsket jeg å ha en siste tid med henne.
Men familie og venner kom innom hele tiden for å ta farvell og tiden løp av sted. Kl. 16:00 da alle besøkende var ferdig og jeg var emosjonelt og psykisk utmattet.
Da spurte jeg sykepleierne Donna og Jen om de kunne hjelpe meg å sette opp hvilestolen som var så ubehagelig. Men de hadde en bedre ide.
De ba meg forlate rommet et øyeblikk.
Da jeg kom inn igjen hadde de flyttet Laura til den ene siden, slik at jeg fikk plass i sengen hennes. En aller siste gang.
Jeg fikk ligge ved siden av henne en hel time uten at vi ble avbrutt.
Jeg lå helt inntill kroppen hennes. Hun var så vakker og jeg fortalte henne det, mens jeg strøk håret hennes.
Det var siste gang jeg fikk ligge ved siden av min kone og det var mer naturlig og trøstende enn jeg noen gang hadde trudd.
Og så sovnet jeg.
Jeg vil huske dette øyeblikket for resten av livet mitt. Det var en gave større enn jeg kunne forestille meg. Og det takket være sykepleierne Donna og Jen.
Jeg ønsker virkelig å takke dere alle sammen.
Jeg er evig takknemmelig.
Peter DeMarco
Vi synes dette brevet var utrolig rørende. Del det gjerne videre.