Foto: YouTube

Mannen skal betale stedatterens bryllup – Så avslører han noe som knuser hjertet hans!

Hvis man lever i et forhold hvor partneren ikke får deg til å føle deg bra, er det kanskje et tegn på at det ikke er den rette for deg.

Noen ganger er frykten for ensomhet større enn jakten på lykke og vi holder oss for lenge i et forhold som ikke er bra for noen parter.

Å finne mot til å bryte ut av et destruktivt forhold er ikke alltid lett. Mannen i historien under ble presset til et punkt hvor det rett og slett ble uholdbart.

Nå har han delt historien på nettstedet “Reddit” og flere tusen har lest innlegget hans. Etter innlegget har han fått støtte verden over.

Her er historien oversatt til norsk:

Datteren min skal gifte seg den 3. august.

Brylluppsplanleggingen har opptatt det meste av hennes og hennes mor sin tid de siste 6 månedene. Jeg sier moren hennes, fordi vi ikke er gift, selvom vi har bodd sammen i 10 år.

Min stedatter fullførte eksamen ved universitetet i desember. Jeg betalte for at hun skulle studere der også. Til tross for at det var en kommunal skole kostet det ca. 300.000 kroner.

Hun har ingen jobb og har bodd hos oss i hele studietiden. Jeg kjøpte også en bil til henne for at hun skulle komme seg frem og tilbake fra skolen.

Fra tid til annen kom hennes dødsfarne far innom livet hennes. Det til tross for at han ikke har betalt ett øre for hennes utdannelse eller i form av barnebidrag. Det er dog min kjærestes skyld, da det ikke ble inkludere i kontrakten deres.

Faren hennes blir alltid lenge nok til å bryte noen løfter og knuse hjertet hennes, gang på gang…

Bryllupslokalet de har valgt rommer 250 personer, så jeg ga dem en liste med 20 navn jeg ønsket å invitere. Det gjorde jeg siden jeg tross alt skal betale for bryllupet.

Jeg ble fortalt at det ikke var noe problem og at de skulle ordne så de ble invitert.

Jeg fortalte derfor disse menneskene at de snart ville motta en invitasjon til bryllupet til min stedatter, slik at de kunne holde av datoen.

Forrige lørdag traff jeg en av vennene mine på denne listen på golfbanen og spurte om han skulle komme i bryllupet.

Han svarte at han ikke hadde fått noen invitasjon, kun en kunngjøring om bryllupet.

Han hadde kunngjøringen liggende i bilen og viste den til meg. Og sannelig var det kun en kunngjøring, uten innbydelse til å delta i selve bryllupet.

I kunngjøringen stod kun min stedatters navn, hennes far og min kjærestes navn. Mitt navn var ikke nevnt noe sted.

Når jeg fant ut at ingen av de 20 navnene jeg oppga var invitert, førte det til en ganske stor krangel mellom meg og min kjæreste.

Hun fortalte at de måtte kutte ned på gjestelisten, fordi 250 mennesker var for lite.

Jeg ble kjempe irritert, men det var ikke mye jeg kunne gjøre. Alle de viktige menneskene i livet mitt hadde allerede blitt fornærmet.

Kjæresten min sa at hvis noen av de andre gjestene meldte avbud, så kunne jeg kanskje erstatte de med et par fra listen min. Det var et slag i ansiktet etter min mening.

På lørdag kokte det inni meg. Jeg var både skuffet og irritert.

I går hadde vi søndagsmiddag med min svigerfamilie og en overraskende gjest, “den virkelige faren”.

I løpet av middagen fortalte stedatteren min at hennes far plutselig skulle delta i bryllupet. De hadde avtalt at han skulle følge henne opp til alteret. Alle fortalte at dette var fantastisk og vakkert.

Jeg tror ikke jeg noen gang har følt meg så sint og tilsidesatt. Jeg tok noen sekunder og samlet meg, for jeg var virkelig ikke sikker på om jeg skulle begynne å gråte eller bli irritert.

Når jeg var sikker på at jeg kunne prate, reiste jeg meg fra stolen min og sa at jeg gjerne ville utbringe en skål.

Jeg husker ikke nøyaktig hva jeg sa, men kjernen var dette:

“Jeg vil gjerne utbringe en skål”. Lyden av skjeen mot glasset klang i øret.

“Det har vært min store glede å være en del av denne familien de siste ti årene.”

“Nå føler jeg at jeg skylder et takk til bruden og brudgommen, fordi de har åpnet øynene mine for noe viktig”. Folk rundt bordet så på hverandre å smilte.

“De har vist meg at min stilling i denne familien ikke er det jeg en gang trodde det var”. På dette tidspunktet oppstod det noe forvirring rundt bordet.

“Selv om jeg en gang så på meg selv som patriarken eller gudfaren til familien, som hadde stor respekt og ble søkt når det trengtes råd og livserfaring, synes jeg at jeg i stedet har blitt brukt som en minibank”.

“Jeg har blitt brukt som en pengestrøm, og ikke mye annet…”

“Siden jeg har blitt erstattet som vert, både på invitasjonene og i seremonien, avslutter jeg mine finansielle plikter og overlater det til min etterfølger ‘den ekte faren’. Skål for det lykkelige paret og stien de har valgt”.

Var dette egoistisk av meg? Jeg skulle ha betalt ca. 350.000 kroner for et bryllup jeg ikke fikk invitere noen til. Et bryllup jeg ikke fikk være en del av.

Jeg er ferdig med dette opplegget! Jeg er ferdig med min stedatter og min kjæreste.

Jeg overførte pengene fra våre felles konto i går kveld. Hun har ikke hatt jobb siden hun flyttet inn til meg.

I ettertid oppdaget jeg at hun forsøkte å skrive ut en sjekk til seg selv fra vår felleskonto dagen etter denne “krangelen”. Heldigvis hadde jeg allerede ordnet med kontoen.

Til min stedatter og ekskjæreste:
Hvis dere vil at den ekte faren skal stå i invitasjonen, sitte ved hovedbordet, følge deg opp til alteret og sannsynligvis skuffe dere på bryllupsdagen så er det helt OK, men da får han også betale for bryllupet.

OPPDATERING:
Nå har ekskjæresten og stedatteren min flyttet ut og jeg har byttet alle låser. De to flyttet inn til brudgommen.

De forsøker nå å skalere ned bryllupet til en mindre størrelse og få foreldrene hans til å betale for det.

Jeg har også funnet ut at selv middagen i bryllupet var planlagt i mitt disfavør. Den inneholdt flere ingredienser jeg er allergisk mot.

Jeg takker for all støtte og oppmerksomhet dette innlegget har fått.

Om man ikke føler seg verdsatt i et forhold, så er man mest sannsynlig ikke det heller. En slik handling krever mye mot.

Trykk LIKER om du er enig i mannens reaksjon. Skriv gjerne en kommentar om ditt syn på hendelsen også.

 


7-åringen blir mobbet og vil ta sitt eget liv – Nå deler faren sin historie og håper foreldre tar ansvar

Ingen trodde at hunden og kråka var bestevenner – Så da filmet hun de to kameratene!