Slik så entreen til Kathleen Fleming ut en onsdag ettermiddag.
Speilet som hadde vært festet på veggen utenfor badet lå i knust i tusen biter ut over entreen.
Det var sønnen hennes som gjorde det. Du lurer kanskje på hvorfor?
Kathleen har skrevet om hendelsen på Faithit.
Hun starter innlegget med å fortelle at “Ting går i stykker. Faktisk så går ting i stykker ganske ofte, og det kan ta pusten fra oss.”
Videre skriver hun at sønnen stormet inn på toalettet fordi han var frustrert, sint og lei seg av sine egne – for han – veldige viktige grunner.
Da sønnen smalt igjen baderomsdøren, løsnet festet til speilet i entreen. Det falt i gulvet og knuste i tusenvis av biter.
Kathleen ble først overrasket, så stille… Hun undersøkte hva som hadde skjedd, satt hunden ut på verandaen så den ikke skulle kutte seg. Deretter satt hun katten i kjelleren av samme grunn.
Hun gikk ut i bakgården og kjente tårene strømme ned ansiktet. De var varme. Hun følte seg utrolig alene som enslig forelder. Hun var skuffet og overrasket over sønnens reaksjon. Var det slik han hadde blitt?
Hun var skuffet og kjente på følelsen av redsel. Hadde det virkelig skjedd? Ja, utvilsomt.
Hun tenkte seg om.
“Den lille skjøre sjelen trenger deg akkurat nå. Han trenger ditt aller beste. Din største medfølelse, milde og bestemte morskjærlighet og beroligelse”.
Hun gikk mot badet. Listet seg over de knuste bitene, men lot ham høre at hun kom.
Døren gikk opp og han var utvilsomt lei seg. Ansiktet var fylt med anger: “Mamma, jeg skal aldri gjøre det igjen. Unnskyld!”.
Hun svarer:
“Jeg elsker deg.
Du er trygg.
Jeg er her.
Den verste delen er over nå.
Jeg har deg.
Jeg er her.
Jeg elsker deg.”
Hun tar det hele med ro og gjør det en mor burde gjøre. Hun støtter sønnen i en situasjon som er svært vanskelig for ham.
Hun fortsetter og sier:
“Det finnes bedre måter å vise følelser på..
Vi jobber sammen med det. . . i morgen.
Jeg er her for å hjelpe deg.
Du er trygg.
Du er aldri alene i ditt sinne.
Du er aldri alene i frykten din.
Jeg er her. Vi er her sammen.”
Noen ganger knuser ting. Andre ganger knuser vi dem. Det er ikke ødeleggelsen som betyr noe, hvordan eller hvorfor.
Det som betyr noe er hvordan vi velger å svare på ødeleggelsen.
Kathleen ønsker at foreldre reagerer med ro, kjærlighet og forståelse når uhell og raseriutbrudd skjer i hjemmet. Selv de vrangeste barn får det bedre med slike reaksjoner.
Vi synes Kathleens reaksjon var fantastisk og tror den kan inspirere mange foreldre. Del det gjerne videre.